Moder Oslo

Det svømmer rotter under vannet i Frognerparken. En middelaldrende pakkis plukker opp flaskene solbrent ungdom legger igjen, pantbare stykker polert glass. De knuste bitene tas av park-og-idrettsvesenet. Byen lukter tannlege. Og mens Grünerløkka mistet sine 20-årige mødre med henna-farget hår og hullete sorte joggebukser mistet Oslo sin siste rest av by. Et ekko av kaos, som runger i betongrørene i drabantbyene som reiser seg etter en plan lagt i Rådhuset eller på Olav Thons kontor, hurtig, systematisk, velplanlagt, med firkanter av skog og fri natur fanget inn mellom motorveiene og T-banelinjene. Der de sitter i Studenterlunden og drikker øl fra små flasker merker de ikke blokkene som reiser seg, vokser maskinaktig ut fra kubiske nettverk av metall, rekkene av rekkehus som strekker seg utover, i sikk-sak, i linjer, i mønstre som sølvtrådene og transistorene i en datamaskins innmat. Byen som lukter tannlege, og vått gress, og sommerpils (for de som har råd til den) og middelaldrende pakkiser som panter nok flasker. Og Oslo er en mor, som har overlevd sine barn, og er glemt av sine barnebarn, på et HVPU-hjem ved Årvoll, hvor hun sitter i en sort skaisofa fra søttitallet, innepakket i netting av kobber, akkurat litt for trangt, og blir matet stadig nye brunostskiver av stanere, sunnmøringer og studenter som ikke vet hvem hun er, men vet at det er viktig at hun holdes akkurat her, at armen hennes ligger akkurat sånn, at hun mates til akkurat disse tidene, at hun forblir bundet fast av omsorg, penere enn i sin ungdom, så hun ikke våkner opp, og forstår at de har tatt kaoset fra henne, og forstår at de har tatt kaoset fra henne, og forstår at de har tatt kaoset fra henne. Slik vi påkalte Bacchus i bakkene over byen, forvirrede utbrakte vi en skål med våre nakne kjønnsorganer, til vår by, vår by, vår Polis, i dag!